"Dette er ikke bare naboen min, dette er familien min": hvorfor jenter bestemmer seg for å bo sammen
Miscellanea / / April 03, 2023
Artikkelen beskriver både positive og negative erfaringer – trekk dine egne konklusjoner.
Boston-ekteskap er en form for forhold der to jenter bor i samme boareal, lever et felles liv, men ikke er elskerinner.
Vi snakket med to heltinner som hadde erfaring med slikt samboerskap. De fortalte oss hva de likte og ikke likte med det, og ga råd til andre jenter.
"Hun kom til meg tomhendt - uten telefon og penger"
Margo
24 år. Hun levde i et Boston-ekteskap i et år.
Et klassisk ekteskap med en mann fungerte ikke. Jeg kranglet mye med gutta om økonomi og ansvarsfordeling.
Derfor leide vi på et tidspunkt en leilighet sammen med en venn. Det viste seg å være så praktisk og godt! Men etter et par måneder måtte hun gå. Og jeg måtte se etter en ny samboer.
Fortell meg om jenta du var gift med i Boston.
- Alena (navnet endret på forespørsel fra heltinnen. — Ca. red.) Jeg fant i en gruppe på VKontakte. Da var hun akkurat fylt 18 år. Hun ble uteksaminert fra et barnehjem, hun hadde en vanskelig familiesituasjon. Da vi møtte henne, var hun inne HDPE med psykiske lidelser.
Jeg fortalte henne umiddelbart: «Den første måneden kan du ikke betale. Gå til intervjuer, prøv å finne ditt fagfelt. Du er fortsatt veldig ung og vet sannsynligvis ikke hva du vil gjøre. Men jeg skylder deg ikke noe heller. Så ikke strekk jobb søk i flere måneder. Det er en gest av velvilje."
Hun kom tomhendt til meg – uten telefon og penger. Jeg hjalp henne med å få jobb, overbeviste henne om å melde seg til psykolog. Som et resultat begynte hun å tjene penger og gikk i remisjon. En stund var alt bra.
Hvordan tror du et Boston-ekteskap skiller seg fra et vennlig samliv eller en romantisk forening?
– I et Boston-ekteskap tar noen på seg «mannlige» plikter, noen – «female». Jeg hadde for eksempel alltid ansvar for økonomi, betaling av husleie og regninger. Alena ordnet livet og tok seg av huset. Vi var så komfortable.
Vi hadde en felles budsjett. Hver av oss visste hvem som tjener hvor mye og hvem som har hvor mye på kontoen. Samtidig kunne noen bruke mer, noen mindre. Det var ikke noe slikt at vi skulle handle og kaste 50/50. Den som har muligheten, han betaler.
Jeg elsket denne mannen veldig høyt. I forhold til hverandre viste vi omsorg og ømhet. For eksempel, da jeg var syk, kokte hun supper. Hun strøk også skjortene mine på jobb. Dette var en veldig god hjelp.
Da Alena flyttet inn hos meg, blomstret huset, trøst dukket opp i det. Jeg visste at de alltid ventet på meg der og ville bli glad for å se meg.
Jeg behandlet Alena som en yngre søster. Jeg hadde et ønske om å ta vare på noen. Jeg begynte tidlig bor alene - i en alder av 15. Nå forstår jeg at jeg ville blitt glad hvis jeg da hadde en mentor som ville hjelpe meg med penger og råd. Jeg tenkte: «Noen må være heldige».
Hva tiltrakk deg med denne formen for forhold?
Det er vanskelig for meg å bo alene. Jeg lager ikke mat selv. Jeg er for lat til å plukke opp. Jeg jobber mye. Noen ganger kommer jeg hjem bare for å sove. Men jeg ville at leiligheten ikke skulle stå tom og føle seg hjemme i den. Jeg trengte virkelig en romkamerat.
Vennene mine var imot at jeg flyttet inn med Alena. De viste artikler om galninger, de skremte henne for at hun skulle ta alt ut av huset. Men jeg svarte: «Hva kan jeg ta ut? Alle pengene på kortene. Det er ingen dyr teknologi. Kommer hun til å stjele TV-en, tror du?
– Hadde dere noen konflikter? Hvordan løste du dem?
– Konflikter begynte da Alena begynte å tjene vanlige penger og sosialisere seg.
Hun gikk inn i alle alvorlige problemer, havnet i et dårlig miljø, kom hele tiden inn i en slags historie, som jeg trakk henne ut av. Alena så ikke ut som en sterk person som kunne komme seg ut på egenhånd. Så jeg måtte gripe inn. Ja, det kan jeg ha vært kutte i uttrykk.
Men hvis mine forespørsler om å ikke gå en tur om natten, å ikke bruke noe og å ikke møte en person som selger ulovlige stoffer er et overgrep, så ok, jeg er en misbruker.
På et tidspunkt bestemte vi oss for at vi trengte en større leilighet. Alena signerte kontrakten, jeg organiserte flyttingen. Så dro hun på forretningsreise i tre dager. En "overraskelse" ventet meg imidlertid etterpå.
Nøkkelen passet ikke til låsen. Jeg ringte Alena og sa at jeg ikke kunne komme inn. Hun svarte: «Jeg vil ikke bo med deg. Du overgriper. Du har hele tiden kommandoen. Jeg synes synd på deg. Jeg vil helst ikke kjenne deg i det hele tatt. Permisjon." Og slik endte historien. Da kunne vennene mine og jeg ta ting derfra, en stund bodde jeg hos dem.
Det skjedde kort før bursdagen min. På høytiden kom hun hjem til meg med tårer og gaver. Jeg lot henne ikke.
Alena gir meg fortsatt likes og lys på historier. Hun prøver å få kontakt, men jeg vil ikke kunne behandle henne slik jeg pleide å gjøre.
Innerst inne i mitt hjerte tilga jeg henne. Jeg forstår at hun har en vanskelig skjebne, og jeg ønsker henne alt godt. Men ikke med meg lenger.
"Vil du råde andre jenter til å gifte seg i Boston?"
– Alle bestemmer selv. Jeg tror det er bra for en student som har flyttet til en storby og savner familien sin.
Men vi må forstå at oftest er dette et midlertidig forhold. Hvis jenter har heteroseksuelle orienteringde vil snart spre seg og stifte egne familier.
Hvilke råd vil du gi til de som ønsker å gifte seg i Boston?
1. Ikke-voldelig fordeling av ansvar. Det er verdt først å diskutere hva hver enkelt av dere liker å gjøre mer, og på dette grunnlaget dele opp oppgaver. Jeg hater for eksempel å vaske gulvet, men Alena hadde det fint med det.
2. Lag en leieavtale i to navn. Jeg var ikke inkludert i det, og derfor kunne jeg ikke ringe engang vertinne.
3. Ikke glem deg selv i dem. Boston-ekteskap innebærer familieforhold, men du trenger ikke å oppløses i en person og hele tiden prøve å hjelpe ham. Ja, dere bor sammen som søstre. Men du må lære deg å gi slipp. Dette vil beskytte deg.
"Hun var sjalu på vennene mine"
Rina
26 år. 1,5 år er i et Boston-ekteskap.
Jeg var på utkikk etter overnatting, men fant ikke passende alternativer. Plutselig fanget jeg en kunngjøring om at jenta lette etter en nabo. Vi tok kontakt med henne og ble enige om min deling. Alt skjedde spontant. Først senere innså jeg at forholdet vårt kunne kalles et Boston-ekteskap.
Fortell meg om jenta du er gift med i Boston.
– Vi møtte Vika på en tomt for å finne bolig. I utgangspunktet bodde hun i denne leiligheten sammen med en annen jente. Men så flyttet hun ut, og det ble vanskelig for Vika å trekke to rom i finans.
Vi hadde mye til felles med henne. For eksempel relaterte spesialiteter: hun er lærer, jeg psykolog. Hun er like melankolsk i temperamentet som meg. Og dette er viktig: Jeg ville ikke komme overens med en sangvinsk person.
Hvordan tror du et Boston-ekteskap skiller seg fra et vennlig samliv eller en romantisk forening?
«Det er ikke noe seksuelt forhold mellom oss. Vi bor i forskjellige rom. Men samtidig lever vi sammen og har et felles budsjett, vi gir moralsk støtte til hverandre. Dette er ikke bare naboen min, dette er familien min.
Et Boston-ekteskap er et dypere forhold enn vennskap. Jeg vil ikke si at jeg deler med Vika noe så intimt at jeg ikke kan fortelle vennene mine om det. Men samtidig kan jeg ikke sette interessene deres over Vikins.
En av vennene mine sa en gang at hun gjerne ville bo hos meg. Men jeg sa: "Nei. Jeg kommer ikke til å forlate Vika.» Først hun fornærmetmen så skjønte jeg.
Hva tiltrekker deg til denne formen for forhold?
Jeg elsker følelsen av at du ikke er alene. Du kommer ikke hjem til en tom leilighet. Du vet at det er en person du kan dele dine følelser og problemer med, få noen råd fra ham. I hjemlige termer er det også praktisk - alle plikter er delt mellom dere.
Mange mennesker sa til meg: "Hvorfor begynner du ikke å bo alene?" Og jeg har ikke det behovet. Jeg føler meg bra og naturlig i samlivet med en annen person.
Det eneste som kan skille oss er et forhold til en mann.
Hvis en av oss flytter for å bo med kjæresten, tror jeg den andre vil finne en ny samboer som det vil være mulig å bygge det samme dype forholdet til.
– Har dere konflikter? Hvordan løser du dem?
- Ja. Vi prøver alltid å bygge en dialog. For eksempel en gang inviterte jeg vennene mine på besøk. Da de gikk, begynte Vika og jeg høyt argument: hun var sjalu på meg for dem. For min del følte jeg ikke det samme for henne. Det er normalt at vi har en bred omgangskrets, og jeg synes ikke at vi skal tilbringe all tid sammen. Etter at vi sprutet ut følelsene, klarte vi å snakke rolig, og vi fortsatte å leve uten krangel.
Det var slik at jeg brøt hennes personlige grenser. For eksempel en gang gikk jeg inn på rommet til Vika for å åpne vinduet. Hun reagerte veldig skarpt på dette: «This is my space. Vennligst ikke kom inn uten min tillatelse." Selv er hun taktfull. Går ikke over terskelen til rommet mitt før jeg spør.
Nok en snublestein rengjøring. Jeg er mer nøye når det gjelder renslighet og orden. Det er viktig for meg at alle ting blir satt på plass og ingenting ligger rundt. For Vicki er ikke dette et så grunnleggende poeng.
Jeg kan begynne å kjede meg hvis hun gikk glipp av et sted: stå over sjelen hennes og vente på at hun skal tørke den av. Jeg er en perfeksjonist, men Vika forstår og aksepterer denne egenarten min.
Sjeldne krangler er normale. Hvis vi hadde flere alvorlige forskjeller, ville jeg ikke kunne leve med henne.
– Vil du råde andre jenter til å inngå et Boston-ekteskap?
- Ja. I denne komplekse verdenen, hvor en person allerede føler seg ensom, er det veldig viktig å ha en nær kamerat. Samfunn trykker å gifte seg og få barn. Men hvis du forstår at du ikke er klar til å radikalt endre livet ditt akkurat nå, så er Boston-ekteskap en fantastisk form for eksistens.
Selv om du har frykt og tvil: «Vil jeg kunne leve med en annen person?» Det er verdt et forsøk.
Det er en god opplevelse. Du vil lære å inngå kompromisser og forhandle.
Hvilke råd vil du gi til de som ønsker å gifte seg i Boston?
1. Chat med din fremtidige romkamerat. Plutselig viser det seg at du er ukomfortabel med henne? For eksempel handlet vi hensynsløst: vi så hverandre aldri før vi flyttet sammen. Det var risikabelt, men jeg var heldig. Og for noen kan det være annerledes. Valget av partner må vurderes nøye.
2. Si reglene på forhånd. I Vikas annonse sto det: «Jeg garanterer renslighet». Jeg minnet henne senere om dette: «Renhet er ikke garantert. Vi er skitne." Hun svarte: «Det er ikke skittent for meg. Dette er ikke en grisesti."
Du kan ha en annen forståelse av renhet, stillhet, personlige grenser. Det er viktig å diskutere hvordan hver av dere ser på livet sammen.
3. Det er greit å tenke på om det er verdt å bo med en kjæreste. Har du god tid, betyr ikke dette at du kan dele boarealet. I hverdagen dukker det opp negative øyeblikk som du ikke en gang kunne mistenke når du møtes en gang i uken på en kafé. Det er lett å miste en kjæreste hvis du begynner å bo med henne.
Les også🧐
- "Stempelet i passet er en så som så grunn." 6 historier om lange forhold uten ekteskap
- Hvordan dele husarbeid for å unngå krangel og ikke ødelegge familien
- Hva du bør diskutere før du begynner å bo sammen