"Les manuskriptet på nytt, forbered deg på skam og send det til redaksjonen": et intervju med forfatteren Alexei Salnikov
Jobber / / January 07, 2021
Romanen "Petrovs i og rundt influensa", først publisert i 2016, snakker om en bilmekaniker Petrov og familiemedlemmer, som før nyttår blir syke og mister grensen mellom virkeligheten og hallusinasjoner. Denne boken gjorde forfatteren fra Jekaterinburg, Alexei Salnikov, til en prisvinner av National Bestseller Prize og en litterær stjerne. Livshackeren lærte av forfatteren hva som er den vanskeligste delen av litterært arbeid, hvordan han måtte samle inn penger før han skrev den første boka, og hva skriftsuksess betyr.
Alexey Salnikov
Forfatter og dikter, vinner av den nasjonale bestselgerprisen.
"Er det mulig å bli rik på bøker - spørsmålet er ikke for meg, men for J.K. Rowling"
- Du ble kjent etter utgivelsen av romanen "Petrovs i og rundt influensa." Hvordan gikk arbeidet med boka?
- For å være ærlig husker jeg ikke hvordan det hele skjedde. Alt som var igjen i hodet mitt var den grønne veggen på kjøkkenet vårt, som da var skrelt av. Noen ganger løftet jeg blikket mot denne veggen. Ideen med romanen var morsom i seg selv, men vill: at vi, selv om vi bor i samme familie, noen ganger ikke vet alt om hverandre. At vår
barn, til og med vokser for øynene våre, om hvem vi ser ut til å vite alt - fordi vi vet hva han ser på, hvilke bøker vi leser for ham, hva han spiser, til slutt - er fortsatt et mysterium for oss. Vel, og også en bok om hvor nærme vi er hverandre, til og med veldig fjerne mennesker. Så nærme, uansett hvor langt, ja.Han skrev på fritiden, fordi han ikke trodde på suksessen til romanen. Det var bare det at jeg selv var nysgjerrig på å fullføre og se historien oppfunnet mer detaljert. Da holdt jeg på med å skribbe etter penger: Jeg gjorde opp beskrivelser av varer, oversatte litt, inkludert artikler, omarbeidet kursoppgaver til de var helt ugjenkjennelige.
- Jobbet du som noen andre i tillegg til dette?
- Å, den som ikke jobbet. Selv etterbehandleren måtte. Han var en vakt her og der, og pirket rundt i understellet til biler, jobbet i et fyrrom, til og med vokste opp til å være en skiftformann. Men denne brigadegen var mer sannsynlig å overføre ansvaret til den yngste.
Samtidig har jeg skrevet siden barndommen, så jeg har aldri sett på meg selv som noen bortsett fra en forfatter. Jeg oppfattet alltid noe arbeid fra bekvemmelighetsperspektivet eller som noe slags litterært materiale. Du kan lese og skrive ett sted, men ikke et annet sted. Det er all bekvemmelighet.
- Sikkert etter suksessen med "Petrovs i og rundt influensa" var det en svimmelhet. Hvordan klarte du å beseire ham og tvinge deg selv til å skrive følgende bøker?
- Du må vinne deg selv hver dag. Så viser det seg at han vant seg forgjeves, og det ville være bedre liggende på sofaen Og jeg hadde ikke hastverk, for det er ganske smertefullt å skrive om det jeg allerede hadde tegnet, å slette hele biter av tekst - det er lettere å omskrive alt fra bunnen av. Og disse året eller to i en tekst - gjentar det med variasjoner, lurer på hvordan det er best - er ganske kjedelig for hoder, fordi ideen er med deg hele tiden, du bærer den med deg, du ser til og med ut til å sove, men du vri den fortsatt slik syak.
- Hvor lang tid tar det å jobbe med en bok?
- Hvis du teller fra det øyeblikket ideen oppsto, til punktet på slutten, så tar det hele flere år. "Petrovs" ble oppfunnet i omtrent syv år, sannsynligvis. I to eller tre år så jeg på første og en halv side, og visste fortsatt ikke hvordan jeg skulle nærme meg. Noe manglet.
"Avdeling" snurret også i hodet mitt mens jeg gikk hunden gjennom skogen. "Indirekte", generelt, fra ungdomsårene, ble det tegnet opp i en bok. Det føles som om han begynte å skrive poesi bare for å komme opp med denne romanen, i det minste delvis representere hva livet til den gjennomsnittlige dikteren er.
- deg fortalteat romanen "Seksjon" noen ganger ble skrevet full. Hjelper alkohol deg med bøkene dine?
- Ikke noen ganger, men bare en gang. Alkohol fungerer ikke. Tvert imot. Hvis du våkner om morgenen etter å ha hengt deg med venner, vil du drikke vann, selv om det bare blir verre. Du vil røyke, og det vil bare bli verre, og du kommer til fornuft hele dagen. Kvalme blant annet og ikke så direkte kvalm, men enten kvalm eller ikke. Dette er enda verre. Hva slags hjelp er det i arbeidet?
- Hva hjelper? Hvilken kunnskap trenger du for å bli forfatter? For eksempel gikk du ikke ut fra et universitet, du nevnte ikke litterære kurs, bare et poesistudio i Nizhny Tagil.
- Litterære kurs var i prinsippet det. Det var et seminar av Yuri Kazarin og Yevgeny Kasimov ved Yekaterinburg State Theatre Institute. Kurset "Litterært arbeid", eller "Litteraturarbeider". Men selv her klarte de ikke å fullføre noe. Selv om alt veldig raskt utviklet seg til vennskap med disse lærerne, og dette vennskapet fortsetter den dag i dag.
Det litterære arbeidet begynte umiddelbart, noe som er interessant. Publikasjoner dukket opp, det ble underholdende å stikke rundt i sine egne tekster for å lage et annet utvalg, overraske noen med en annen dikt. I noen tid var det en ubetinget forståelse av hva som er bra og hva som er dårlig i teksten. Flere år falt bokstavelig talt ut av livet mitt mens jeg var engasjert i denne ordsorteringen. Det virker som det var verdt det.
Og når det gjelder utdannelse, vet jeg ikke, ærlig talt. Jeg så en kollektiv samling av akademikere fra Ural-grenen til det russiske vitenskapsakademiet. Det er tydelig at deltakerne i denne samlingen ikke var uten utdannelse, men dette påvirket overhodet ikke om de hadde interessante dikt eller ikke. De fleste gjør det ikke. Du vil ikke tro: det handlet om at mor trenger å bli elsket, fordi hun fødte deg i smerte, og så videre.
Litteratur er en slik ting der jo lenger du er, jo mindre forstår du hvordan den fungerer.
Derfor er ungdommen den mest fantastiske tiden for kreativitet, fordi dette er en periode med ubetinget selvtillit.
- Kan du si om deg selv nå som du er en profesjonell forfatter og litteratur feeder deg?
- Ja, det er riktig.
- Hvordan har livsstilen din endret seg etter at bøkene ble utgitt?
- Ikke veldig mye, så gebyret fra en roman var nok til reparasjoner og et stille liv. Og for royalties fra tre romaner er det nok for et enda roligere liv. Når det gjelder deltidsjobber, skriver jeg villig noe, hvis jeg blir spurt, drar jeg et sted hvis jeg blir invitert. Men dette er ikke fra kategorien "må", jeg kommuniserer gjerne med mennesker.
- Kan du få rike skrivebøker?
- Dette spørsmålet er ikke for meg, men for J.K. Rowling.
"Hvis du vil fortelle leseren noe, gjenta det flere ganger, helst med en capslok"
- Hvordan begynte din kjærlighet til litteratur?
- Det hele startet med et geografisk atlas. Jeg plaget slektningene mine lenge og spurte hvordan lese det brevet eller det andre. De la ikke mye vekt på dette. Og en dag kom tanten min til oss til lunsj og kanskje kvalt da hun hørte ordene fra det neste rommet som hun ikke forventet fra en førskolebarn: "Liechtenstein, Berlin, Barcelona."
Da utviklet kjærligheten til å lese seg fra bøkene som moren min valgte og skled meg. Spesielt forelsket han seg i litteraturen da han brakk benet i en alder av syv år og først lå på hetten, og deretter gikk i rollebesetning. Kjærlighet kunne ikke annet enn å utvikle seg, fordi jeg først abonnerte på magasinet "Funny Pictures", og deretter i bulk "Murzilka", "Pioneer", "Bonfire", "Young Naturalist", "Young Technician", hvor overskriften på science fiction var tradisjonell. Jeg gikk på biblioteket. I en tid da det ikke var mye underholdning i landsbyen nær Nizhniy Tagil, var det vanskelig å ikke lese.
Blant hans favorittbøker var Leo Tolstojs The Lion and the Dog. Jeg brukte henne til å måle sentimentaliteten min - jeg sjekket det, tårene kommer, de vil ikke. Vi gikk hele tiden. Jeg likte også "Adventure Seller" av Georgy Sadovnikov, "Twelve Chairs" av Ilf og Petrov, "Ants ikke gi opp ”Ondřej Sekora,“ Muff, Halfboot and Moss Beard ”av Eno Rauda,“ The Old Man and the Sea ”av Ernest Hemingway.
- Hvordan reagerte dine pårørende på ønsket om å bli profesjonell forfatter? Hvordan blir bøkene dine vurdert, og kjenner de seg igjen i dem?
- Da jeg var barn og tenåring, trodde kjære at det var litt tull. Vel, du vet, når et barn blir spurt om hva han skal bli når han blir voksen, og han svarer for eksempel en astronom, og de pårørende er som: "Å-å-å!" - og ingen tror. Nå har situasjonen endret seg litt. Søster og søskenbarn ser ut til å like det, noen slektninger i Estland - også, men jeg vet ikke om resten.
En kone og sønn er en annen historie. Dette gjøres likevel på en eller annen måte sammen, som studiet av kona og sønnen, konens arbeid, flytting, hundedød, problemer og suksesser. Kona og vennene kjenner noen ganger igjen noen ting som er lånt fra livet. Men det er greit.
- Nettstedet til forlaget AST sier om deg: “Han anser sin kone som den viktigste kritikeren av sitt arbeid og stoler helt på hennes vurdering”. Skrev du noe hvis kona din ikke likte det?
- Ja, i samme "Petrovs" måtte Aida gjøres mer eksplisitt enn han var i den første håndskrevne utgaven. Siden da har jeg lært meg fast den uskrevne regelen: Hvis du vil si noe til leseren, gjentar du det flere ganger, helst med en liten hette. Men da Lena ikke likte at heltinnen "Indirekte" aksepterte sin tidligere ektemann tilbake, så lot jeg henne ikke blande seg, for det som ikke skjer mellom mennesker.
Så snart jeg er ferdig med manuskriptet, gir jeg Lena umiddelbart å lese det, men i prosessen hender det at jeg diskuterer noe. Ikke bare med henne, med venner begynner jeg også å snakke om emner som kan være nyttige. Så husker de: de sier, dette er det vi snakket om, også om dette. Lena merker dette også, hun liker det veldig, hun kan best se hvor denne eller den episoden kom fra. Dette er sannsynligvis en av de mange fordelene ved å bo sammen med en forfatter.
"Helter begynner å føre dialoger som du ikke engang kan finne på - de ser ut som dem selv"
- Hvordan er arbeidsdagen din organisert? Hvor foretrekker du å jobbe, hvilke verktøy bruker du når du skriver?
- Jeg våkner, vasker, går med hunden min, går etter sigaretter, gulvene mine, sett deg ned på jobb. Noen ting i morgenrutinen bytter av og til plass. Av verktøyene, kanskje Word.
- Hvordan jobber du med teksten?
- Merkelig nok er dette delvis noe som handler. Du oppfinner en karakter, komponerer eventyr for ham, prøver å gjenoppleve disse eventyrene for ham, skriver dem ned. Du stryker over det uinteressante.
Når det gjelder stilen, liker jeg virkelig tungebundet språk, som er nær daglig tale, men jeg tror ikke at dette er akkurat min stil. Nå skriver mange slik.
Det er fremdeles ingen steder uten en plan, det hjelper å se på det du skriver, som ovenfra, å se et fragment av teksten du jobber med, en del av mye arbeid.
Uansett hva en kan si, er ikke en roman en bunke historier som er stablet oppå hverandre.
Det er ingen triks her. Husk at på skolen ga de oppgaven - å lage en plan for historien om klassikeren. Her er situasjonen motsatt: det kreves å lage en plan for et verk som ennå ikke eksisterer, og ifølge det, som om å gjenskape en viss tekst fra tomrommet. Jeg lager bare en liste over kapitler, en påminnelse om hva som skal skje der. Så beskriver jeg eksempelhendelsene i kapittelet punkt for punkt.
Hvis noe endres i skriveprosessen, så greit. Mens jeg skriver planen, retter jeg den ganske mye, jeg lar den være, tror jeg, men selv etter det skjer det noen endringer. Dette er en ganske flytende prosess. Antall poeng i planen er forskjellig: Jeg estimerer omtrent hvor mange kapitler i romanen som kreves, hvor mye som skal skje inne i kapittelet.
- Hva er vanskeligere i arbeidet med en forfatter: å skrive en utkastversjon av en bok, finne på tegn og et plot, eller selvredigering?
- Selvredigering er entydig. Boken ser ut til å være ferdig, men ikke. Det vanskeligste med selvredigering er at når du begynner å lese på nytt, kommer de samme tankene opp i tankene som dukket opp mens du skrev. Og i denne ærverdigheten hopper du ufrivillig over de stedene som redaktøren vil legge merke til.
Og når du kommer på, lager en plan, skriver - for deg er teksten på en eller annen måte en overraskelse, overrasker med funn, vitser. Helter, som får personlige egenskaper, blir tatt for å lede dialoger, som du ikke en gang kan finne på - de vises alene.
En slik attraksjon som jeg anbefaler alle.
- Hva skjærer du vanligvis ut av teksten når du jobber med en bok? Hvilke råd vil du gi til de som sliter med å redigere tekstene sine?
- Jeg fjerner det jeg ikke liker, legger til det som syntes interessant. Men det trenger ikke være en endeløs prosess. Du kan herske for alltid, og fremdeles er det en slags dumhet i en lang tekst, forsikrer jeg deg. Du trenger bare å vite at du ikke skriver diktat, men historie. Les det på nytt et par ganger, ta deg sammen, forbered deg på skam og send manuskriptet til adressene, send det til forlag og redaktører når det er mulig.
- Dovlatov prøvde å sikre at alle ord i en setning begynner med forskjellige bokstaver, og at de samme ordene ikke blir gjentatt på siden. Har du noen redigeringsregler?
- Jeg er mer undertrykt av de vanlige, uskarpe setningene som “hvit som et ark”, “blå som himmelen”, “rød som blod”, “gylden høst”. Krukker når plukk er synlig synonymfor å unngå å gjenta ordet i teksten. Litt oppmuntret av behovet for å komme med noen handlinger i dialogene. Engelsktalende mennesker har sagt, sagt, sagt, sagt, sagt. I vårt land "klør" alle, "nikker", "hoster i en knyttneve", "myser" og så videre. Men likevel strekker hendene seg ut for å sette inn litt handling mellom ordene i direkte tale.
- Skriver du hver dag?
- Når jeg vet hva jeg skal skrive om, så ja, hver dag. Og hvis jeg ikke vet det, kan jeg finne på hva og hvordan i flere måneder. For hvis jeg ikke liker det, hva er da poenget med å forvente at leseren plutselig kommer inn? Bedre å stoppe og tenke. Ingen har det travelt, i motsetning til mytene om at det er noen belastende kontrakter, og hvis forfatter ikke overholdt fristen, kommer sterke gutter fra AST eller Livebook til ham og trakasserer ham med baseballbats.
- Filmen "The Petrovs in the Flu" skal slippes i år. Var du involvert i filmen? Liker du valget av Chulpan Khamatova og Semyon Serzin til hovedrollene?
- Det ser ut til at de kommer til å sette meg inn i rammen på en eller annen måte, men jeg glir vellykket på grunn av den travle timeplanen min.
Og ja, valget som Kirill Serebrennikov tok da han lette etter skuespillere til hovedrollene, passer meg perfekt. Men selv om det ikke passet, vet regissøren til slutt bedre hva det visuelle området skal være, hvordan folk skal se ut i rammen, hvordan og hva de skal spille.
“De fleste mennesker som er involvert i litteratur, ødelegger faktisk livet deres. De gjør det som ikke gir noe annet enn mentalt arbeid "- din sitat fra ett intervju. Tror du det ikke er lett for en forfatter å lykkes?
- Suksess er et annet tiltak. Var Platonov en vellykket person? Eller kanskje Tsvetaeva? Men i det minste blir de husket. Og hundrevis eller tusenvis av mennesker, relativt sett, levde omtrent de samme ikke veldig blide livene, de studerte også litteratur og rett og slett sank ned i tomhet, som dusinvis av moderne forfattere, til og med veldig populære nå.
Både tidligere og nå skjer det uunngåelig. Fra tid til annen blinker minnet: "Og hvor er faktisk en viss N, for bare et par år siden, glødet?" Og det er det, nei N. Hele musikalske grupper - jævla! Hva kan vi si om slike usosiale skapninger som forfattere. Om hundre år fra nå? Og etter to hundre? Flere navn, bare kjent for spesialister.
Hvis du ser nøye på hva som nå er tatt for å lykkes eller alltid har blitt akseptert, så er dette synlig velvære minus alle problemer ukjent for publikum.
- Ser du på deg selv som en vellykket forfatter?
- Ja, jeg er ganske vellykket forfatter. Og det er dusinvis, om ikke hundrevis, av vellykkede forfattere i Russland. De jobber i forskjellige sjangre og lykkes med dem. Jeg ser på Facebook-feeden min - en bemerkelsesverdig interessant bok kommer ut nesten to ganger i uken. Nesten hver av dem er en hendelse for denne eller den andre leseren.
Toppbøker fra Alexey Salnikov
"Provinsielle essays", "Lord Golovlevs", Mikhail Saltykov-Shchedrin
Multigenreromanen "Provincial Essays" er mesterlig laget, magisk, mer relevant enn, merkelig nok, Sorokins "Sugar Kremlin", morsommere enn de fleste moderne satire. På 1800-tallet trodde folk på litteraturens og karikaturens kraft, og nå er det mer et forsøk på å få likesinnede til å le enn et ønske om å endre noe i leserens verdensbilde. Mer en slags krumspring over nyhetshistorien, som vil bli glemt om et par uker, når en ny skrangling dukker opp i den neste pseudopolitiske verdenen, som vil fylle Facebook-feeden med nyinnlegg. Til slutt er romanen "Provincial Essays" fullført, det vil si at eksistensen av en kavalkade av helter er dyktig forklart med den siste setningen i den store teksten.
"The Enchanted Wanderer", Nikolay Leskov
Leskovs helter er interessante ved at for all den tilsynelatende elendigheten, noen ganger isolasjon fra verden, er de mest ynkelige av dem noen ganger sterkere enn de fleste moderne mennesker. De overrasker med en fantastisk kvalitet: de vet nøyaktig hvem de er, hva de tror på, de kan bekrefte sin tro med sitater fra evangeliet. Selv det tilsynelatende tapet er fortsatt en slags målsetting for dem.
"Informasjon", "Penger", Martin Amis
Martin Amis bøker er veldig ærlige og fulle av fantastiske detaljer fra livet til en middelaldrende person. Blant annet er det en del av slik kjøkkenmystikk, denne intuitive følelsen av karma, som det viser seg overraskende bringer oss nærmere britene. Du leser og forstår at vi ikke er så forskjellige mennesker i denne verdenen.
Les også🧐
- "Utfordringen med moderne medisin er å hjelpe deg med å leve for å se Alzheimers." Intervju med kardiolog Alexey Utin
- "Stemmearbeid er som kondisjon." Intervju med Olga Kravtsova, medstifter av "Cubic in a cube" stemmeskuespillstudio
- “Installasjonene mine - planlegge, distribuere, telle”. Intervju med Polina Nakrainikova, sjefredaktør for Lifehacker